frost med innlegg om småhusplanen i finansavisen

Småhusplanen og den endeløse byggestansen

Småhusområdene i Oslo har vært pålagt et byggeforbud siden våren 2022, med unntak av en amnestiperiode på rundt to måneder i 2023.

Hvis byggeforbudet var nødvendig av hensyn til sikkerhet og planarbeid, var dette amnestiet vanskelig å forsvare. I denne korte perioden i 2023 kunne søknader igjen behandles etter gjeldende småhusplan, før politikerne samtidig ba om at et nytt forbud skulle legges ned kort tid senere.

Bestemmelsene som gjelder i byggeforbudsperioden, er mildere enn det den nye planen forsøkte å oppnå. Det gir grunn til å spørre hvor alvorlig man egentlig vurderer hensynet til grønne verdier og skredfare i småhusområdene når det tross alt tillates en hel del utvikling.

Planen som skulle erstatte forbudet ble avslått av Departementet på grunn av mangelfull utredning av skredfare.

Begrunnelsen for den nylig varslede forlengelsen av byggeforbudet er ikke akutt fare, men at bygging etter gjeldende småhusplan vil «undergrave bystyrets målsettinger». Handler byggeforbudet først og fremst om sikkerhet eller om at bystyret ikke skal tape ansikt?

Midlertidig forbud mot tiltak er ment å hindre at planarbeid vanskeliggjøres. Det er ikke ment å fungere som et langvarig virkemiddel for å stanse lovlig utbygging fordi en ny plan ikke lar seg vedta.

Statsforvalteren har samtidig slått fast at avslaget på ny småhusplan ikke innebærer at byggeforbudet faller bort. Eiendommene i Småhusplanen kan dermed bli stående i byggeforbud på ubestemt tid.

Hvordan politikerne ser for seg at en ny Småhusplan skal utarbeides og godkjennes innenfor den rammen de nå har satt, er uklart. Planen som ble avslått tok flere år å utarbeide og ble likevel underkjent.

At kommunen samtidig ikke klarer å få vedtatt en ny arealdel til kommuneplanen understreker at småhussaken ikke er et enkelttilfelle, men del av et større styringsproblem der utvikling av nye og viktige planer fort ender i en floke på ubestemt tid.